Hvordan bekjempe hat mot minoriteter18.12.2023

Hvordan er det å tilhøre en av Norges fem nasjonale minoriteter? Selv om jøder, kvener/norskfinner, romanifolk/tatere, romer og skogfinner har de samme rettighetene som andre som bor og lever i Norge, opplever mange av dem negative holdninger og fordommer som andre ikke møter.

Helsingforskomiteen har snakket med mange medlemmer av våre nasjonale minoriteter. Noen av dem har vært villige til å stå frem med navn og bilde og fortelle om sine erfaringer og synspunkter.

Selv om gruppene har status som nasjonal minoritet, med rettigheter til egen kultur og språk, forteller de at det kan være vanskelig å uttrykke sin identitet, ta vare på kulturarven og lære seg språket. Situasjonen varierer betydelig mellom gruppene. Noen forteller at de også blir møtt med nysgjerrighet og interesse når det kommer frem at de tilhører en minoritet.

Den tidligere politikken med å assimilere gruppene lever videre i negative holdninger og kunnskapsmangel. Et betydelig antall medlem av den norske majoritetsbefolkningen har fortsatt stereotype holdninger til gruppene. Noen opplever også kritiske holdninger i egen gruppe når de står frem med sin identitet. Synlighet kan oppfattes å være negativt fordi det øker sjansen for å bli utsatt for hatefulle ytringer.

Sjikane og hets sitter særlig løst på sosiale medier, men negative holdninger kan også komme til uttrykk i mange andre situasjoner. Ofte har lokale myndigheter liten kunnskap og forståelse for gruppenes utfordringer og rettigheter.

Intervjuene ble gjort i 2022 av Lasse Thomassen, seniorrådgiver i Helsingforskomiteens kommunikasjonsavdeling.

Kristine er 24 år, studerer nordsamisk og er kven.

Hva vet folk om det å være kven?

– Det er ekstremt varierende hva folk vet. Kvenene har jo en sterk geografisk tilknytning, så det er ikke så rart at kunnskapen er litt dårligere sørpå. Men selv her [nordpå] kjenner ikke folk til grunnleggende fakta om folkegruppen. Det kan selvfølgelig også skyldes at de er redd for å trå feil, at de rett og slett ikke har de rette ordene for å prate om det. Noen tror kvener og samer er det samme.

Ja, den sammenblandingen kan nok være litt utfordrende?

– Det kan den. Samer har tydeligere identitetsmarkører enn kvener. Hvis man både er same og kven, for det kan man fint være, er det derfor fort gjort at man velger bort den mest anonyme, visuelt sett. Vi jobber for at folk ikke skal føle at de må velge mellom å kalle seg kven eller same. Her merker vi stor forskjell mellom generasjonene. De gamle synes ofte det kan være vanskelig å finne ut at man har en ny tilhørighet som man ikke visste om, eller å ha to forskjellige identiteter. De unge er betydelig mindre opptatt av dette. Hvorfor skal man ikke kunne være både same og kven samtidig? Og ikke minst norsk! Ei som kaller seg både same og kven ble skjelt ut så voldsomt på et NRK Säpmi-innlegg at de til slutt måtte stenge kommentarfeltet.

Når fant du ut at du var kven?

– Det er ikke så lenge siden. Familien vår visste vel at vi var kvenske, men de følte at vi hørte mer hjemme i Finland. Det tok også litt tid å innse at jeg var noe jeg ikke trodde jeg var. Familiemedlemmene har vært åpne om det, men heller ikke frontet det. Da jeg først fikk snusen på det, var det ingen vei tilbake! Etter litt undersøkelser viste det seg at 6 av 8 oldeforeldre ikke hadde norsk som morsmål. Dessverre har dette språket gått tapt allerede i neste ledd, med mine onkler og tanter og foreldre – ingen av dem snakker noe annet enn norsk. Og da melder jo raskt spørsmålet seg: kan man være kven uten å prate kvensk?

Ja, kan man være kven uten å prate kvensk?

– Klart man kan. Selv om språket ikke snakkes av så mange, så finnes folket. Og jeg håper og tror at det kvenske språket skal få en oppblomstring. Myndighetene må ta tak, og prioritere morsmålsundervisning samt opplæring i kvensk i høyere utdanning. Vi får veldig lite omtale i nasjonale medier. Men så sender plutselig statsministeren en videohilsen på kvenfolkets dag, og da eksploderer det. Slik små ting kan gjøre en stor forskjell for folks kunnskap om kvener. NRK har også en satsning, NRK Kvääni, med veldig flinke folk som lager nyheter på kvensk.

Hvordan ser du på fremtiden?

– På en side er jeg fylt av optimisme. Det er en del gode bevegelser. Men det er også en del utfordringer. Vi har lovfestet språkopplæring, men mange tolker dette som at finsk duger like godt. Kvenske barn ønsker å lære kvensk, og når finsklæreren ikke engang markerer kvenfolkets dag, blir de lei seg. For kvener er det ikke bare fornorsking, men også forfinsking. Det ugyldiggjør hele vår historie, vår kultur og vårt språk.

Vi har også en jobb å gjøre for å bekjempe negative holdninger. Studier viser at kvener og samer blir mer mobbet. Kommentarer på Facebook som «Kven er ikke ekte – dere har funnet det opp» eller «Hvorfor ser kvenske folk asiatiske ut?» er direkte ignorante.

Natalina er 42 år, jobber som tolk ved domstolen og er rom. De første årene av livet ønsket hun å skjule sin identitet.

– Jeg sa gjerne at jeg var fra Iran – for å unngå vanskeligheter. Det hender fortsatt at jeg holder identiteten min skjult, i visse tilfeller, men vi er mer akseptert i dag enn vi var før.

Natalina opplever at hennes egen gruppe i stor grad oppfattes med negative holdninger i det norske samfunnet. Både fra myndighetenes side og fra samfunnet ellers.

På hvilken måte kommer disse negative holdningene til uttrykk?

– Jeg har opplevd diskriminerende prat mange ganger, fra fremmede, butikkpersonale og i barnevernet. Jeg og familien blir ofte fotfulgt av butikkpersonale eller sikkerhetsvakter når vi går inn i en butikk eller på et kjøpesenter.

Én gang opplevde jeg å bli politianmeldt for å ha spist en sjokolade før jeg kom frem til disken for å betale for den, selv om jeg forklarte at jeg hadde diabetes og hadde fått føling. Det er klart det er forskjellsbehandling.

Men gjelder dette myndigheter og offentlige institusjoner også?

– Ja, vi har eksempelvis hadde mye trøbbel med barnevernet. Vi er redde for dem. Barnevernet forstår oss ikke, og de feilinformerer barna. Det er fortsatt det største problemet vårt i dag.

Dere har også et eget senter på Ryen i Oslo?

– Ja, senteret på Ryen betyr mye for oss. Det er et viktig samlingsted som blir mye brukt. Her kan vi stå sammen og bruke vårt eget språk.

Vi er som dere, bare litt mer høylytte og med en litt annen kultur.

Natalina er svært engasjert i spørsmål knyttet til rom. Men hun er ikke tilknyttet noen organisasjon eller parti. Hun holder foredrag og er involvert i et prosjekt med å dokumentere historien til romer i Norge (i samarbeid med Holocaust-senteret). Hun har holdt flere foredrag for politiet.

Vi møter Birger på Svullrya i Finnskogen. Han er en svært engasjert mann, arbeider ved Norsk Skogfinsk Museum og er aktiv i organisasjonen Skogfinske interesser i Norge.

Har du alltid vært en like engasjert skogfinne?

– Min farmor er av skogfinsk slekt fra Finnskogen. Hun giftet seg med en bonde i en norskbygd og jeg ble født og vokste opp der. I familien var det aldri prat om den skogfinske bakgrunnen. Det fant jeg ut selv oppe i tenårene. Det er veldig typisk for min generasjon at vi ikke fikk rede på den skogfinske bakgrunnen. For mange familier kanskje fordi man ikke visste om det, eller ikke visste så mye om det, eller fordi det ikke var relevant i de livene man levde. For noen familier var det nok også for ikke å skille seg ut som noe annet enn en «vanlig norsk» familie. Dette var nok relevant for en del av de familier som flyttet ut av skogfinske områder og bosatte seg i norske bygder.

Har du støtt på utfordringer i så måte, som ung eller voksen?

– Som ung har min skogfinske bakgrunn ikke vært utfordrende. Ettersom jeg vokste opp i en norskbygd hadde verken jeg eller mine omgivelser noe søkelys på dette. Det utfordrende startet etter at jeg begynte å arbeide med bevaring av skogfinske kulturminner fra midt på 1970-tallet, først som ansatt ved Gruetunet Museum. Da museene Gruetunet og Finnetunet midt på 1990-tallet begynte å arbeide med planer for et eget skogfinsk museum, og planene for den store museumsreformen kom i gang, startet en massiv motarbeidelse.

I begynnelsen fra enkelte andre museer, som aktiviserte samme massive motstand i offentlig forvaltning – først i Hedmark fylkeskommune og deretter i Kulturdepartementet. Kulturdepartementet var den instans som drev motstanden mot at det skulle opprettes et eget frittstående Norsk Skogfinsk Museum lengst – helt fram mot 2020. Det meste av denne motstanden fra institusjoner og det offentlige var åpenbart koblet til at museets hovedtema var skogfinnenes historie og kultur – og dette etter at Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter var ratifisert av Norge i 1999.

Museumsreformen førte til at det i kulturkapitlet i statsbudsjettet ble etablert post 70 under kapittel 328 «Det nasjonale museumsnettverket», der de aller fleste museer med statlig driftstilskudd ble plassert. Men de to nasjonale museene Norsk Skogfinsk Museum og Jødisk Museum i Oslo står fremdeles på post 78 «Andre museums- og kulturverntiltak» som skal dekke «tilskudd til ymse faste tiltak på museums- og kulturvernområdet. Dette gjelder bl.a. særskilte museer …». Jeg mener det må ligge en bevisst tenkning til grunn når en nasjonal minoritets nasjonale museum ikke er plassert under posten «Det nasjonale museumsnettverket».

Hvordan opplever du at interessen for skogfinner og den skogfinske arven er i dag?

– Det er en betydelig interesse for skogfinnene, og interessen er voksende – ikke minst på grunn av DNA-testing, som gir mulighet for å få dokumentasjon på en eventuell skogfinsk avstamning. I tillegg kjenner mange til elementer fra den rike kulturtradisjonen vår, eksempelvis røykbadstutradisjon og neverhåndverk. Og selv om ikke alle har hørt om skogfinnene (gruppen har vært kjent under flere andre navn, som ‘finnene’, ‘finnene på Finnskogen», osv.), så har kjennskapen en ganske god geografisk spredning. Som ansatt på Norsk Skogfinsk Museum holder jeg etter anmodning flere dusin foredrag og omvisninger i løpet av året.

Har du opplevd hatefulle ytringer selv eller kjenner du til andre som har opplevd dette?

– Jeg har aldri opplevd det fra noen i den allmenne befolkningen. Derimot har jeg opplevd det, også i skriftlig form, i forbindelse med arbeidet for å etablere Norsk Skogfinsk Museum. Noen personlige karakteristikker ble ansett som så graverende og injurierende at dokumenter ble unntatt offentlighet av offentlig forvaltning.

På ungdomsskolen på 1960-tallet overhørte jeg at personer fra Finnskogen fikk slengt verbale karakteristikker som «finnjævel» etter seg. Det er også noen eldre artikler som omtaler andre eksempler på hvordan skogfinner ble omtalt i omtrent samme tid.

Generelt vet jeg ikke om jeg kjenner noen personer som har vært utsatt for hatefulle ytringer på grunn av sin skogfinske bakgrunn de senere 50 år, men det kan selvfølgelig ha forekommet.

Det er et stort tankekors at det er noen av de øverste offentlige miljøer som lengst har motarbeidet de høyest prioriterte interessene fra det samlede skogfinske interessemiljøet, og at denne motstanden har vært massiv og vedvarende gjennom det meste av tiden da Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter skulle være rettesnor for politikk og behandling. Norsk Skogfinsk Museum har ikke fått økning for noen nye stillinger i driftstilskudd fra staten de siste 14 år. Museets manglende ressurser gjør at både eldre mulige informanter og andre muligheter for å sikre dokumentasjon om skogfinnene og deres kultur har gått tapt.

Linn Iren visste ikke at hun var romani før hun var 17 år.

Hvordan hadde det seg at du ikke fikk vite noe på et tidligere tidspunkt?

– På grunn av fornorskingen og assimileringen hadde min mor tatt et aktivt valg om å holde det hemmelig. Moren min fortalte meg og søsknene om at vi var romani da jeg var 17. Jeg opplevde det som et slags identitetstap. Men tror det var grunnen til at jeg ble så interessert.

Hvordan reagerte du på din mors budskap?

– Som en ungdom midt i puberteten som forsøker å finne sin egen identitet, ble det for mye for meg, jeg fikk sjokk. Jeg var veldig stolt av å være norsk, så jeg begynte å grine og syntes det var for mye nytt å forholde seg til. Mamma rådet meg til å ikke fortelle det til noen, da hun selv hadde kjent på konsekvensene av å være åpen. Jeg klarte ikke å forestille meg at rasisme og fordommer fortsatt kunne eksistere i det moderne Norge, så jeg fortalte vennene mine alt sammen. Det viste seg at mamma hadde rett.

– Jeg hadde på en måte ikke noe støtteapparat, eller noen å snakke med dette om. Så da fortalte jeg det til vennene mine, men de visste jo ingenting, så da ble det fort «stygt». De satte på Sigøynerblod av Kaizers på «non-stop repeat» på en 8 timers biltur. De fikk også Google Translate til å lese opp ord høyt i klassen: tater, gull, stjele, reise. Det hjalp ikke før jeg hylgrein, og selv da fikk jeg beskjed om å ikke ta så på vei. De er ikke mine venner lenger, men jeg holder ikke noe mot dem nå.

Du har vært og er politisk aktiv. Har folk kommentert din romani-tilhørighet i politikken?

– Jeg har, som alt for mange andre yngre kvinner, fått trusler fra eldre sørlendinger for å ha vært synlig i politikken. At det har noe å gjøre med min romani-bakgrunn, tror jeg ikke.

De få som tør å kommentere min tilhørighet, gjør det gjerne bak et tastatur og da i form av rasistiske eller diskriminerende GIF-er i kommentarfelter. Den mest skremmende opplevelsen jeg har hatt per dags dato, var da en representant i bystyresalen i Kristiansand, delte negative kommentarer og holdninger til oss romanifolk og romer. Personen beskrev oss og lagde et skille mellom «de late» (romani) og «de skitne» (rom). Utenom disse opplevelsene har jeg flere ganger fått høre fra utenforstående at jeg er heldig som er blitt blond i håret. Det blonde håret har forresten også satt en stopper for at folk tror på meg når jeg forteller om strukturell rasisme, eller for å komme inn i møter hvor kun minoriteter er invitert. Det blonde håret gjør at jeg må «forsvare» meg selv som minoritet.

Det er verdt å merke seg at de negative holdningene i bystyret og i lokalavisa skapte en farlig presedens for samfunnet ellers. Det ble kultur for å omtale både romani og rom på en negativ måte (ikke alle klarte å skille mellom gruppene heller). Dette førte igjen til at ungdommer satte fyr på romcamper og folk som solgte ting på gaten generelt fikk mer hat.

Du har tatt et aktivt valg om å være tater. Føler du at du kjenner din egen kultur?

– For noen år siden syns jeg dette var veldig vanskelig. Jeg kan ikke språket, får ikke reist og jeg kjenner ikke kulturen så godt som jeg ønsker. Jeg syns det var vanskelig å si at jeg var en av dem, når jeg ikke fylte alle «kriteriene». Men så kom jeg på at dette faktisk ikke er min feil. Det er ikke jeg som har glemt språk og kultur, det er den norske stat og kirke som har tatt det fra meg. Og, jeg kan kjempe for å få det tilbake, alt sammen. Sammen med organisasjonene og folkene som kjemper for rettferdighet, kan jeg det. Jeg tror det er viktig å huske at du ikke kan bli mindre norsk eller mindre reisende, enn det du velger selv. Det er din identitet, og den er det du selv som har definisjonsmakt over.

En gang i fremtiden, etter at kampen er over, skal jeg puste lettet ut og bruke tiden min på å lære meg å lage fantastiske kniver, kjøkkenredskaper, flette kurver og lignende. Kanskje det kunne vært noe, i og med at det tradisjonelle arbeidslivet åpenbart ikke passer meg. Det er alltid lov å drømme.

Yuval er 25 år, født og oppvokst i Oslo og jøde.

Man forstår raskt at Yuval er en engasjert type. Han har frekventert som leder på sommerleirer, fotballaktiviteter og til med vært med på å utvikle andre ledere.

Vil du si at du er over snittet engasjert?

– Jeg tipper nok det. Og det er nok også mange av de menneskene jeg tilbringer tid med. Da utvikler det seg fort en kultur for å være engasjert.

Hvordan er det å være jøde i Norge i dag?

– Jeg tror det varierer basert på hvor tydelig du er. For min del begynner det allerede med navnet mitt, Yuval. «Hvor er du fra?» «Ah, du er jøde?», og da er vi i gang. Andre ganger kan det være at jeg sier nei til et arrangement fordi jeg allerede har sagt ja til noe i regi av menigheten. «Hva skal du?», og så har du en fin inngang til å forklare litt om hva du er med på. Jeg vet at det finnes nynazistiske miljøer i både Oslo og Trondheim, hvor jeg studerer, men de jo heldigvis ikke så mange. Det er for eksempel veldig sjeldent jeg lar være å si at jeg er jøde. I alle fall «in real life».

Men ikke på sosiale medier, altså?

– Jeg er ikke så glad i sosiale medier. Det er vanskelig å få til en god, forståelsesfull samtale og ikke minst en konstruktiv debatt. Det er også mye lettere for folk å komme med hatefulle ytringer på nett. Negativ omtale av jøder er veldig tilgjengelig på nett, men jeg oppsøker ikke dette.

Jeg har også en del venner som sprer konspirasjonsteorier uten å tenke at det er det, og som eksempelvis sammenligner jødenes behandling av palestinerne med Holocaust. Det er ekstremt få av disse som har en anti-semittisk agenda, men det er lett å hoppe på og gi en «like» her og der.

Hvordan opplever du at jøder blir omtalt i nasjonale medier?

– Jeg opplever at fremstillingen av jøder og Israel er unødvendig dikotomisk. Når det blusser opp i Israel-Palestina-konflikten, så kjenner vi jøder det på kroppen. Norsk media legger opp til at man må være for eller mot. De skiller ikke mellom jøder som bor her eller der, Israel-jøder versus andre jøder, det militære eller det sivile. Folk, inkludert mange journalister, har ikke kunnskap. Forvirringen går utover oss. Da øker også frekvensen av spørsmål som «Hva synes du egentlig om Israel-Palestina-konflikten?». De tror automatisk at jeg er anti-Palestina fordi jeg er fra Israel. Jeg må forsvare meg, forklare og generelt være velinformert. Jeg blir ikke like satt ut lenger, jeg stiller spørsmål tilbake. Noen er bare nysgjerrige – det er jeg alltid åpen for. Andre prøver å utfordre meg.

Hvor finner man den nyanserte debatten?

– Jeg har god erfaring med å snakke med folk på studiet (for å bli ingeniør). Folk er interesserte og nysgjerrige, og jeg har fått dele enkelte tradisjoner med medstudenter og romkamerater. Jeg har opplevd mer kritiske spørsmål i jobben som Veiviser. Det finnes mange konspirasjonsteorier og rare oppfatninger, men det er nettopp derfor jeg mener at det er viktig å gå i dialog med folk.

Derfor sier jeg med stolthet at jeg er jøde. Det er en fantastisk mulighet til å korrigere oppfatninger og peke på felles trekk med for eksempel andre minoriteter.