3. Hatefulle ytringer, diskriminerende holdninger og handlinger
Synspunktene som blir presentert i dette kapitlet er hentet fra samtaler med personer som definerer seg som medlemmer av en av de nasjonale minoritetene. I noen tilfeller gjennomførte vi gruppesamtaler, i andre tilfeller mer dyptgående intervjuer av enkeltpersoner. Vi har også testet ut synspunkter og funn i møter med representanter for ulike fagmiljøer. I et eget kapittel presenterer vi andre undersøkelser om holdninger i det norske samfunnet til de nasjonale minoritetene.
I det følgende gjengir vi hovedfunn, og presiserer særlige utfordringer for noen av minoritetene. Situasjonen varierer innenfor de ulike minoritetene, men også utfra hvor i landet medlemmene bor.
Et betydelig problem
Et sentralt funn i undersøkelsen er at det finnes et betydelig problem med hatefulle ytringer mot personer som tilhører nasjonale minoriteter i Norge. Dette er så alvorlig at det fører til at personer unnlater å stå frem med sin identitet. Eller de unnlater å engasjere seg i organisasjoner, samfunnsliv og politikk for å fremme minoritetens og/eller egne interesser. De hatefulle ytringene retter seg mot «minoritetsidentiteten» og problematiserer denne. Hetsen ser ofte ut til å ha som formål å svekke engasjement i minoritetskultur, heller enn utstøting og å skremme folk til å flytte.
Ytringene kan for eksempel være rettet mot yngre personer som ønsker å engasjere seg i og for kulturen, og komme fra eldre personer, personer som er usikre på sin egen identitet eller fra personer som tilhører en «rivaliserende» gruppe (for eksempel samer mot kvener). De kan også være rettet mot personer i minoritetene som engasjerer seg for lesbiske, homofile, bifile, trans eller intersex (LHBTI) eller andre gruppers rettigheter. Ytringene kan også komme fra majoritetsbefolkningen og fra myndighetspersoner.
I noen samtaler kom det frem at det var først da vedkommende flyttet til en større by at hun eller han kunne engasjere seg i kulturen og identifisere seg med minoriteten.
Jøders opplevelse
Den jødiske minoriteten er organisert i to menigheter, i Oslo og i Trondheim. Til sammen har de i underkant av 900 medlemmer. Av historiske grunner er Det Mosaiske Trossamfund en ortodoks jødisk menighet, selv om mange av dagens medlemmer ikke praktiserer ortodoks jødedom i det daglige. En av begrunnelsene er at også ikke-ortodokse kan delta i ortodokse gudstjenester og ritualer, mens det motsatte ikke er tilfelle.
Ifølge medlemmer av gruppen er det betydelig frykt for hat, diskriminering og det er mer polarisering i gruppen enn tidligere. Problemene med hatefulle ytringer og negative holdninger er imidlertid stort sett knyttet til Israel-Palestina konflikten. De unge opplever situasjonen annerledes enn eldre, fordi de er mye på nettet hvor mye av hetsen finner sted.
– Jeg finner ikke en åpen og nyansert diskusjon på sosiale medier. Jeg sjekker Instagram når det har skjedd noe på gaza-stripen, for å se på reaksjoner. Det kommer en del unyanserte synspunkter. I norske massemedier blir Israel-Palestina-konflikten diskutert som en fotballkamp hvor den ene siden vinner og den andre taper. Som jøde blir jeg verken slått eller trakassert der jeg ferdes, men spørsmålet kommer veldig fort: hva synes du om konflikten mellom jøder og palestinere?
Det har vært en rask økning i bevisstheten om antisemittisme, både på grunn av at det har vært gjennomført undersøkelser om dette, både i Norge og i EU, og på grunn av at det er mer søkelys på dette i mediene. Men dette er ikke et uløselig problem, understreker noen av de vi har snakket med.
– Mange muslimer kommer fra land som ikke har tatt oppgjør med Holocaust, og har bare en relasjon til jøder via Palestina-Israel konflikten. Men her i Norge gjenkjenner vi hverandre som minoriteter. Det skaper solidaritet mellom oss. Vi har god kontakt med Muslimsk Dialognettverk.
Debatter om hvordan antisemittisme «gjemmer seg» i Israel-kritikk kan bli svært intense. Noen konspirasjonsteorier lever videre i miljøer av personer med utenlandsk opprinnelse. Det er en intern debatt i det jødiske miljøet om sikkerhet. Noen mener menigheten bør ha sterkt eget søkelys på sikkerhet, mens andre mener at politiet må ta seg av sikkerheten. De unge er gjerne mindre opptatt av sikkerhet enn de eldre.
– Mitt inntrykk er at 70-80 % av den norske befolkningen har ok holdninger til oss jødene. Når noen utfordrer meg, er det også viktig å ikke tenke «worst case» og heller ha en moderat tilnærming. Vi får støtte fra myndighetene til å bekjempe antisemittisme, og vi har et veiviseropplegg. Vi har en gruppe med 30 toppskolerte medlemmer, som er trent til å håndtere ulike situasjoner og beskyldninger mot oss.
Det kommer frem at mange opplever et gap mellom stat og kommune når det gjelder forståelsen av minoritetenes situasjon.
– Det er liten forståelse på kommunalt nivå for betydningen av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Konvensjonen har en målsetning om å ivareta minoritetskulturene og fremmer dem som verdifulle for samfunnet som helhet. De hører ikke bare hjemme på museum. Kommunene vet ingenting om dette, og opplever ikke at de har forpliktelser. Staten må gjøre noe for å bygge over dette gapet. Den må bygge opp mer kunnskap og forståelse på kommunalt nivå for betydningen og konsekvensene av Rammekonvensjonen.
Kveners/norskfinners opplevelser
Kvensk/norskfinsk ungdom opplever hets som et så stort problem at det får dem til å tvile på om de kan engasjere seg.
– Hvorfor skal vi orke å bruke tid på dette når vi møter så mye hat?
Den sterkeste hetsen kommer fra eldre, både med samisk og kvensk bakgrunn. I Finnmark fant vi en del eksempler på dette. De unge opplever at det er sterke syn blant eldre på «hva de yngre skal og ikke skal gjøre».
Det oppleves som en utfordring at mange eldre ikke ønsker å identifisere seg som kvener. Den negative holdningen til kvensk identitet smitter over på de unge, som ikke selv vet mye om egen tilhørighet til kulturen. Mange tør ikke utforske «det kvenske» før de har flyttet til en større by. Endel tar kontakt med organisasjoner som Kvenungdommen for å lære om seg selv og å finne et fellesskap.
I vårt materiale er det flere historier om hets og trakassering fra Finnmark knyttet til kvensk identitet. Det er knyttet sterke følelser til temaet, og det kan være skambelagt både å oppleve hets og ikke å tåle eller reagere mot den.
Mange mener at problemet blir større hvis man sier fra. I tillegg er det som oftest slik at noe av hetsen kommer fra folk som kaller seg norsk-finske, men ikke ønsker søkelys på en egen kvensk identitet. Det er også uenighet blant organisasjoner om det bør undervises i kvensk eller finsk. Norske kveners forbund opplever økt interesse for kvensk språk, mens representanter for Kvensk Finsk Riksforbund (Kvenlandsforbundet) argumenterer for at undervisning i finsk bør prioriteres.
– Det er ikke egentlig et spørsmål om majoritetens dårlige adferd overfor en minoritet. Når du sier at du er kven, får du interessante diskusjoner med folk som kunne ha kalt seg kven, men som ikke vil kalle seg det fordi de ikke ønsker «kvenstemplet». Det ligger mye sårhet i dette …
Årsaken til hetsen blir av samtlige pekt på som fornorskingspolitikken, som påførte og internaliserte en skam over å være kven. Kvenene var fattige, noe man ikke skulle snakke om. Å uttrykke seg på kvensk var noen man risikerte å bli banket opp for, eller miste jobben for.
I en historie hører vi om en mor som hadde med barna sine på NRK Super og snakket om at de var kvener. Det resulterte i at hun fikk hatefulle meldinger og spørsmål om hvorfor hun kom trekkende med «de skitne kvengreiene».
I en annen historie hører vi om en som skrev «gratulerer med kvenfolkets dag» på en Facebook-side («Oppslagstavla i Vadsø»), og hvor dette resulterte i svært hatefulle tilbakemeldinger. Slike tilbakemeldinger er hardest og går lengst på nett. I sosiale lag er det mindre av slikt.
Det er en utbredt oppfatning at politikere på lokalt plan er redd for å ta tak i dette, til tross for at de burde uttale seg om at denne typen hets ikke hører hjemme i Vadsø.
– Hvis ikke det var for at det tidvis kommer sterke signaler fra nasjonale myndigheter ville det kvenske forbli usynlig.
Det finnes også en oppfatning om at mediene har lite kvensk fokus.
– Tidligere redaktør i lokalavisen Finnmarken mente at det ikke fantes noe som het kven, og dette kom til uttrykk i hvordan avisen dekket temaet. Det gav oss følelsen av at vi ikke er verdt det.
Disse funnene stemmer med et inntrykk som Dagfinn Høybråten, som ledet Sannhets- og forsoningskommisjonen, har gitt uttrykk for: «Urovekkende ofte mottar kommisjonen fortellinger fra særlig samer og kvener om diskriminering, og at de er gjenstand for hets og hatprat. Dette kommer fra hele landet og blir fortalt av tre generasjoner. Det er av et slik omfang at vi allerede nå kan si at diskriminering er et alvorlig samfunnsproblem. Og noe må gjøres.»
Kommisjonens rapport konkluderer med at «den norske befolkningen har liten kunnskap om samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Selv om befolkningen generelt har en positiv eller nøytral holdning til disse gruppene, er diskriminering, hets og negative holdninger fortsatt til stede. … Kommisjonens egen gransking bekrefter bildet av at samer, kvener/norskfinner og skogfinner har opplevd hets, hatprat og diskriminering i stort omfang, og også møter diskriminering i offentlig forvaltning.»
Romers opplevelser
Norske romer er den minste av de fem nasjonale minoritetene i Norge. Det er noen konflikter innad i gruppen, og mye frykt for norske myndigheter. Mange er utrygge, og gir fort opp hvis de opplever å bli møtt med skepsis eller nedsettende holdninger. «Folk føler seg lett utstøtt, utsatt for fordommer», ble vi fortalt. Det er særlig utfordringer med Politi, NAV, barnevern, skole og helsevesenet.
Politiet gis riktignok en viss tillit. Særlig gjelder dette noen erfarne politifolk og rådgivere i Oslo og Lillestrøm, som blir lyttet til. Andre politifolk kan reagere på en henvendelse om bråk eller vold med at «man får ordne opp selv». Det er et generelt inntrykk i gruppen at «fordommer er utbredt. Det er lite kompetanse og forståelse nedover i rekkene.»
Hovedproblemet for gruppen ser ikke ut til å være hatefulle ytringer fra majoritetsbefolkningen eller andre grupper, men frykt for hva norske myndigheter vil si og gjøre. Mange føler at de ikke har mulighet til å opprettholde sin kultur, de må ligge lavt for å unngå at barna blir tatt fra dem.
– Nå går alle barna på skolen. Det er eksempler på familier som har opplevd at alle de 5-6 barna deres er «tatt». … Det norske samfunnet har ikke forandret seg. Vi har forandret oss. Vi reiser ikke og tør ikke gå på besøk til hverandre lenger. De fleste rombarna går nå på skolen. Det er slutt på reisingen. Den «måtte vi gi fra oss» for å unngå problemer med skole og barnevern. Frykten spiser oss opp innvendig! Vi frykter for å bli helt fornorsket og for å miste barna.
Medlemmer av gruppen understreker at forestillingen om at de er imot utdanning, det å lære å lese og skrive, er en fordom uten rot i virkeligheten. «Tvert om ser vi på dem som har utdanning som «velsignet»».
De mener også at Barnevernet ofte mislykkes. «Mange av barna eller ungdommene som de tar hånd om ender med rus og voldsproblemer», ble vi fortalt.
Hatefulle ytringer fra majoritetsbefolkningen oppleves i en rekke sammenhenger. Det er en oppfatning i gruppen at de generelt blir sett på med negative holdninger i det norske samfunnet, både fra myndighetenes side og samfunnet ellers. De opplever kritiske og nedverdigende kommentarer fra fremmede, fra personale i butikker, fra barnevern og så videre. Mange melder om at de nektes adgang på utesteder.
– Når jeg går inn i en butikk for å handle, blir jeg alltid fulgt av en vekter.
En historie handler om at en person fra gruppen opplevde å bli politianmeldt for å ha spist en sjokolade før hun kom frem til disken for å betale for den. Hun forklarte til de ansatte at hun hadde diabetes og fikk føling. Det var nødvendig å få sukker fort! Hun opplevde seg mistenkeliggjort og diskriminert.
Selv om negative holdninger er utbredt i majoritetsbefolkningen, er det diskriminerende holdninger hos barnevern, politi, skole, barnehage, NAV og helsevesen de vi snakket med fant mest alvorlig.
Noen forsøker til tider å skjule sin identitet.
– Jeg presenterer meg gjerne som fra Iran – for å unngå vanskeligheter. Det er vanskelig å være seg selv. Vi tar på oss en maske i møte med myndighetene. Likevel er vi nok mer akseptert i dag. Vi blir jo her, vi blir ikke borte.
Det er en oppfatning i gruppen at tiggere fra Romania har bidratt til å forsterke fordommene mot dem. Mange skiller ikke mellom de tilreisende og de som bor i Norge. Den negative holdningen til tiggerne «smitter» over på de fastboende.
Mange romer er bosatt på Lørenskog, som de mener fungerer bedre for dem enn Oslo. «Lørenskog er en erfaren kommune, og vi har god dialog med den.»
Etableringen av eget senter for romer på Ryen i Oslo (Romano Kher) har betydd mye. Dette er blitt et viktig samlingssted.
– Vi står sammen og kan bruke vårt eget språk. Vi er som norske flest, bare litt mer høylytte og med en litt annen kultur. Hjemme råder det rom- eller romanikultur. Den største forskjellen mellom rom og romani er at romer i større grad bruker språket til daglig seg imellom.
Romanifolks/tateres opplevelser
Romanifolket/taterne har vært utsatt for omfattende assimileringstiltak, som har ført til brudd på menneskerettighetene og de verdiene som de bygger på. Undersøkelser viser at de er blant de gruppene det er mest negative holdninger til i befolkningen. De forteller at de møter negative holdninger, diskriminering og hets.
«Vi blir tatt hardere fordi vi er tatere», er beskrivelser som blir brukt. De møter også en holdning om at «det er aldri helt redelig når det er tatere involvert». Språklige uttrykk som nedvurderer tatere (også kalt ‘fanter’) er fortsatt i bruk, som ‘fantestreker’, ‘juks og fanteri’ og ‘taterleir’ (som en beskrivelse av noe uryddig).
De negative holdningene kan gi seg uttrykk i diskriminering, for eksempel på campingplasser hvor romanifolk kan oppleve å bli nektet adgang. De blir til og med møtt med utsagn som at «vi tar ikke tatere her». Siden tatere ofte overnatter på campingplasser i forbindelse med arbeid (salg, deltakelse på markeder, håndverksoppdrag, osv.) blir de gjenkjent fordi de kommer i arbeidsklær.
– Vi er kanskje litt mer sydlandske enn nordmenn flest, litt mer høylytte, litt mer armer og bein, men vi drikker mindre enn andre fordi vi skal på jobb dagen etter, fortalte en av de vi snakket med. «Eldre folk er mer redde tatere enn yngre. Det er også lettere i byen enn på landet. Men i mitt lokalmiljø har jeg bidratt til at det er blitt bedre. Det er mulig å bygge bro mellom tatere og resten av lokalmiljøet hvis man går inn for det.»
Romanifolk kan også bli møtt med skepsis av kontrollmyndigheter for arbeidslivet eller fagforeninger. «Jeg har opplevd å bli utfordret fordi jeg har ansatt mange tatere», fortalte en vi snakket med. «Jeg er klar over at alle tatere ikke driver hvitt. Men det er like mye snakk om manglende kompetanse som bevisst juks. Tatere mangler integrering, derfor sliter mange med lover og regler. Jeg opplevde Fellesforbundet som krenkende og fordomsfullt. De hadde negative holdninger og jeg fikk en følelse av at jeg måtte svare for alle tatere. I min bedrift er de ansatte fagorganiserte og vi betaler tarifflønn.»
– Et hovedproblem er at staten ikke tar ansvar for å hjelpe romanifolk til å drive lovlig. Det er mange integreringstiltak for innvandrere og flyktninger, men det mangler tiltak for de nasjonale minoritetene som har levd på utsiden i så mange år.
– Mange unge gutter dropper ut av skolen, på grunn av mobbing eller andre grunner. De lærer seg tradisjonelt håndverk av sin far i stedet for å fullføre fagutdanning. For å kunne kjøpe egen bolig starter de eget firma for å ha har inntekter å vise til når de søker lån.
Å drive et enkeltmannsforetak eller aksjeselskap etter norsk lov er krevende når en har begrenset skolegang. Det fører til mange konkurser som i noen saker får strafferettslige konsekvenser. Mange blir gjeldsofre i ung alder. Liten kompetanse og forståelse hos myndigheter og i domstolene gjør situasjonen enda vanskeligere.
På denne måten er det minoriteten som må bære konsekvensene av den tidligere assimileringspolitikken. Utenforskapet fortsetter hvis det ikke settes i verk tiltak for å hjelpe dem til å fullføre skolegangen, tilby gode gjeldsordninger og insitament for å skaffe seg regulært arbeid.
– Domstolene må ha kompetanse om nasjonale minoriteters historie og utfordringer i samfunnet. De må ta hensyn til slike forhold når de utmåler straff. I straffegjennomføringen må fokuset være på å styrke formell fagkompetanse slik at man kan drive lovlig. Slike tiltak kan bidra til å øke minoritetens kompetanse om kravene samfunnet og lovene stiller, og motarbeide de negative holdningene til gruppen.
En av de vi snakket med ble først fortalt at hun var av romanibakgrunn da hun gikk på videregående skole. Da det ble kjent opplevde hun diskriminerende holdninger. Etter hvert engasjerte hun seg politisk og i Taternes Landsforening. Hennes engasjement og offentlige opptreden førte til at hun ble møtt med negative uttalelser, blant annet fra folk innenfor partiet Demokratene og fra Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
– Jeg opplever fordommer og må forklare at min familie ikke er sånne som stjeler og lurer. Den politiske kulturen i Kristiansand har til tider vært tøff og gått ut over minoritetene. Demokratene karakteriserte taterne som «de late nordmennene», mens en annen karakteristikk jeg har hørt er at «dere har maur i baken». Men slike harde utfall får heldigvis ikke stå uimotsagt. Blant annet en politiker fra Miljøpartiet De Grønne (MDG), Hildegunn Marie Tønnesen Seip, var tydelig i sin kritikk av språkbruk som gikk for langt. Mediene fulgte også opp. Det er viktig. Hvis det ikke blir reagert mot at noen snakker stygt om minoritetene i bystyresalen i Kristiansand, bidrar det til at det blir lettere for andre å snakke stygt.
I enkelte byer på Sørlandet har det i forbindelse med tilreisende romer, også kommet hatefulle ytringer mot romanifolk. Ikke alle skiller mellom gruppene og det finnes eksempler på at den negative holdninger til de tilreisende smitter over på holdningen til romanifolk som har bodd i Norge hele sitt liv.
Det blir også pekt på at politiet ikke alltid er villige til å gå inn i saker hvor det er konflikt for eksempel mellom en campingplass og tatere.
– Taterne har en tendens til å gi seg. Ikke minst når politiet fremstår som negative til å gå inn i saken for å finne ut om det er snakk om diskriminering. Det er stor forskjell på politikamre. Noen er negative til tatere og fremstår som fordomsfulle.
På grunn av den omfattende historien med «bortsetting» av barn, er tilliten til barnevernet i gruppen ofte liten. I nyere historier om omsorgsovertakelse som har blitt slått opp i mediene uttrykker romaniforeldre at de opplever at barnevernet har nedvurderende og diskriminerende holdninger. Den reisende livsstilen, som i dag riktignok er mindre utbredt enn tidligere, blir oppfattet negativt. Kritikken av barnevernet går også ut på at det ikke sikrer godt nok at barn som blir plassert i foster- eller adopsjonshjem får kunnskap om taterkulturen.
I vårt materiale er det historier om at par som ønsker å bli godkjent som fosterforeldre får avslag når det blir kjent at de tilhører romanifolket.
– I et møte med barnevernet ble det brukt mot oss at vi ikke hadde oppgitt at vi var tatere. Men Europarådets rammekonvensjon gir oss rett til selv å velge om vi vil identifisere oss som tatere.
Det finnes også eksempler på at beslutningstakere i Barnevernet som har gitt avslag om å bli fosterforeldre på bakgrunn av skepsis mot tatere senere har bedt om unnskyldning.
– Jeg ble invitert til å holde foredrag for barnevernet. Jeg fortalte at vi har blitt informert om at vi ikke egner oss som fosterhjem fordi vi er tatere. Etterpå kom en av tilhørerne til meg og sa at han hadde noe å be om unnskyldning for. «Jeg har tatt beslutning om at dere ikke er egnet som fosterhjem. Vi har gjort feil.»
I helsevesenet kan det også være problemer. I vårt materiale har vi eksempler på at personer som tilhørende romanifolket ønsket å få fjernet en henvisning om sin minoritetsbakgrunn fra dokumenter innenfor helsevesen og barnevern.
I møter Helsingforskomiteen har hatt med offentlige myndigheter kom det frem at det over tid har vært flere saker til behandling som gjelder ulike sider ved helsepersonells journalføring og formidling av informasjon om at en pasient tilhører en nasjonal minoritet. I en sak avviste Diskrimineringsnemnda en klage om journalføring om at en person tilhørte romanifolket som «ulovlig forskjellsbehandling», med henvisning til at nemnda ikke «kan overprøve lovgivningen på helserettens område».
Med bakgrunn i disse sakene har det dukket opp et tolkningsspørsmål om hvordan man skal forstå enkelte regler innenfor helseretten opp mot Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I konvensjonen er det et prinsipp at «[e]nhver person som tilhører en nasjonal minoritet, skal ha rett til fritt å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan, og det skal ikke oppstå noen ulempe som følge av dette valg eller av utøvelsen av de rettigheter som er knyttet til dette valg.» Men konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lovgivning og ser ut til «å tape» i disse sakene.
En felles tråd i historiene vi har samlet er at medlemmer av gruppen er bevisste om hvilken risiko som er forbundet med å stå frem og være aktive i å fremme gruppens rettigheter og ta til motmæle mot negative karakteristikker og hatefulle ytringer.
– Vi er redd for å bli slått ned igjen. Hvis vi gjør en liten feil eller noen oppfatter noe vi gjør negativt er det lettere å angripe oss enn andre. Jeg er forberedt på at jeg kan få meg en smell og ikke kan reise meg igjen.
Det er en utbredt oppfatning i gruppen at det er for liten kunnskap blant kommunale myndigheter om taterne og hvilke rettigheter de har.
– Mange kommunalt ansatte har rett og slett ikke fått med seg at Norge har forpliktet seg til å sikre våre rettigheter til språk og kultur og til ikke å bli diskriminert.
Noen opplever at det kan være vanskelig å få gjennomslag i mediene, og at det fortsatt finnes negative holdninger der.
– I sum fører frykten for å bli utsatt for negative omtaler, opplevelsen av manglende kunnskaper hos myndighetene og uenighet innad om hvor synlige vi skal være til at få blant de unge engasjerer seg.
Vi ble fortalt at det finnes flere «typer» tatere. Det er de som lever tradisjonelt, og lærer sine barn om kulturen og språket, men som lever i skjul. Og så er det de som organiserer seg og står frem til tross for frykten for å bli «slått ned igjen». Noen foreldre har mistet kulturen helt eller delvis, og det rammer barna. Men situasjonen er ikke helsvart.
– Det finnes et betydelig engasjement for å lære kulturen. Vi bruker apper og Kahoot for å gjøre det morsomt å lære språket. Det finnes en språkgruppe på Facebook med 12-1300 medlemmer.
Det er relativt lav organisasjonsgrad blant romanifolk. De som er organisert er gjerne medlem av Taternes Landsforening eller Landsorganisasjonen for Romanifolk, men det finnes også en del andre foreninger, Facebook-grupper og nye initiativ knyttet til å fremme språk og håndverk og å styrke gruppens stilling i det norske samfunnet.
Det har vært en del interne konflikter, særlig etter publiseringen av rapporten til Vollebæk-utvalget i 2015. Rapporten ble møtt med kritikk av enkelte fra gruppen, som mente at den tegnet et for negativt bilde av romanifolket, mens andre pekte på at den gav et korrekt bilde og at den plasserte ansvaret for de problemene som ble beskrevet på norske myndigheter. Noen fryktet at rapporten ville gjøre situasjonen vanskeligere for de som ønsket å leve «i skjul» som tater, og at økt søkelys på de nasjonale minoritetene i skolen kunne føre til mer mobbing av barna fra disse gruppene.
Et annet tema har vært påstander om mislighold knyttet til støtteordningene til kulturprosjekter for romanifolket, som fikk bred dekning blant annet i magasinet Kapital. I 2015-2017 var disse konfliktene særlig opphetet. Ingen er imidlertid blitt dømt for mislighold og Stiftelsesklagenemnda konkluderte med at Stiftelsestilsynets vedtak om å avsette tre medlemmer i styret måtte oppheves.
I 2019 overtok Kulturrådet ansvaret for «forvaltning av den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne», som ordningen offisielt heter. Et betydelig antall prosjekter blir nå vurdert og får tilskudd og det er mer ro rundt ordningen.
Et annet tema internt i gruppen, som også kan føre til harde utfall, er medlemskap i organisasjoner. Noen mener det er i strid med kulturen å arbeide på storsamfunnets premisser ved å organisere seg, mens andre mener at organisering er eneste vei til synliggjøring og innflytelse.
– Det er en del eksempler på at nye initiativer blir «drept» av de som er imot, og det hemmer utviklingen av politiske talenter og talspersoner, som vi trenger.
Mange fra den generasjonen som vokste opp etter andre verdenskrig, har vært og er skeptiske til å snakke om sin tilhørighet til gruppen. Noen føler til og med skam over det, de har ikke noen stolthetsfølelse utad. «Innad kan det være en stolthet over tilhørighet til kjente slekter, at man kan språket og håndverk, men utad er det ikke noe man ønsker å stå frem med.»
Yngre folk som har ønsket å engasjere seg i foreninger har til og med erfart at dette har ført til uvennskap med nære familiemedlemmer som aldri har vært åpne om at de hører til romanifolket.
– Det finnes en slags opplæring i frykt. Paradokset er at de samme folkene fantaserer om å gå i 17. mai tog som romanifolk og med sin egen bunad.
Medlemmer av gruppen understreket i samtaler vi hadde med dem at det har vært en positiv utvikling de siste årene, med en mer konstruktiv debatt om hva det vil si å tilhøre minoriteten og at det må være lov å ha ulike meninger og ulik praksis når det gjelder hvor åpen man er om tilknytning til gruppen.
– Vi må unngå at folk blir uvenner når de diskuterer og bruker hardt språk mot hverandre på Facebook. Vi må ha normale diskusjoner. Mange tatere har vokst opp tradisjonelt, samtidig som de er veldig norske. Det kan være en vanskelig kombinasjon. De vil gjerne diskutere, men det ender noen ganger i uvennskap og bruk av veldig harde ord.
Skogfinners opplevelser
I dagens Norge ser ikke hatefulle ytringer og hets mot skogfinner ut til å være et like stort problem som for de andre minoritetene. En viktig grunn til dette kan være at skogfinnene utgjør en liten og usynlig gruppe. I rapporten Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge, utgitt av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) i 2022, kommer det frem at skogfinnene er minst kjent blant nordmenn. De fleste har hørt om samer og de ulike nasjonale minoritetene, «men én av tre har aldri hørt om skogfinner og én av seks har aldri hørt om kvener/norskfinner. Yngre personer har gjennomgående dårligere kjennskap til minoritetsgruppene enn eldre, med unntak av kjennskap til jøder og samer, hvor de yngre har tilnærmet samme kjennskapsnivå som de eldre.»
Ifølge Birger Nesholen, som arbeider på Skogfinsk museum, så hørte han «på ungdomsskolen på 1960-tallet … at personer fra Finnskogen fikk slengt negative verbale karakteristikker etter seg. Det er også noen eldre artikler som gir eksempler på hvordan skogfinner ble omtalt fra omtrent samme tid. Men generelt vet jeg ikke om jeg kjenner noen personer som har vært utsatt for hatefulle ytringer på grunn av sin skogfinske bakgrunn de senere 50 år, men det kan selvfølgelig ha forekommet.»
Dette stemmer godt overens med funn i NIMs rapport om at «når det gjelder skogfinner oppgir 25 % [av de spurte] at de har et positivt inntrykk og ingen at de har et negativt inntrykk».