Sammendrag og anbefalinger
De nasjonale minoritetene var ofre for hardhendt assimileringspolitikk frem til 1970-80-tallet. Målet var å gjøre minoritetene mest mulig lik majoritetsbefolkningen. Det var en enveisprosess, der de som ble assimilert skulle tvinges til å endre sine grunnleggende kulturelle verdier og livsstil, mens flertallet ikke gjorde noen justeringer. Assimilering er forskjellig fra integrering ved at sistnevnte innebærer en toveis prosess, både majoritet og minoritet tilpasser seg samliv.
Da norske myndigheter tok et oppgjør med denne politikken på slutten av 1900-tallet, gjorde de Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og andre menneskerettighetskonvensjoner til grunnlaget for Norges minoritetspolitikk. Fem grupper ble i denne prosessen identifisert som nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, romer (‘sigøynere’) og romanifolk/tatere.
Rammekonvensjonen spesifiserer minimumsstandarder for statenes politikk for nasjonale minoriteter, samt mål som statene forplikter seg til å oppnå. Statlige myndigheter skal legge forholdene til rette for personer som ønsker å identifisere seg som nasjonal minoritet. De skal kunne uttrykke og utvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur.
Som rapporten viser, har politikken hatt blandete resultater. Rammekonvensjonen er ikke fulgt opp med nasjonal lovgivning. Minoritetenes språk og kultur er nesten usynlige i det offentlige rom og mange frykter at hvis de blir mer synlige vil de bli utsatt for diskriminering, hatefulle ytringer og trakassering. Hatefulle ytringer – uansett om de er straffbare eller ikke – har store negative konsekvenser for gruppene og utgjør et betydelig samfunns- og demokratisk problem.
Selv om de nasjonale minoritetene formelt sett har de samme rettighetene som resten av befolkningen, opplever mange av dem fordommer og negative holdninger som andre ikke møter. I det prosjektet som denne rapporten bygger på har vi snakket med mange fra gruppene og funnet at slike problemer langt fra er løst.
Selv om de har status som nasjonal minoritet, med rettigheter til egen kultur og språk, forteller mange at det kan være vanskelig å uttrykke sin identitet, ta vare på eller lære seg språket og at arven fra den tidligere politikken med å assimilere gruppene fortsatt finnes. Sjikane og hets sitter særlig løst på sosiale medier, men negative holdninger kan komme til uttrykk også i mange andre situasjoner. Ofte har lokale myndigheter liten kunnskap og forståelse for gruppenes utfordringer og rettigheter.
For personer som tilhører minoritetene kan det være et vanskelig dilemma: skal jeg risikere å møte hat og fordommer fordi jeg uttrykker min identitet og gjør krav på rettigheter eller skal jeg ligge lavt for å unngå dette? Mange gjør det siste og ønsker ikke å identifisere seg som nasjonal minoritet – i hvert fall ikke offentlig.
Et problem for jødene er at hatefulle ytringer (og handlinger) øker med konfliktnivået mellom Israel og palestinske myndigheter og organisasjoner. Krigen etter Hamas’ brutale angrep mot Israel 7. oktober 2023 har negative konsekvenser for de norske jødene.
På bakgrunn av den norske historien med assimilering og fornorsking, de belastende erfaringene personer som tilhører minoritetene forteller om og de negative holdningene til minoritetene i majoritetsbefolkningen som ulike undersøkelser avdekker bør myndighetene arbeide langs i hvert fall tre akser:
(1) De må støtte og gi full aksept til personer som ønsker å leve som minoritet, både når det gjelder å ivareta kultur, språk og å sikre personer mot diskriminering og hatefulle ytringer. Myndigheter både på lokalt og sentralt hold må kjenne til de rettighetene som minoritetene har og lære seg hvordan de skal håndtere de spørsmålene som oppstår innenfor skole, helse, arbeidsliv, sosiale støtteordninger, barnevern og så videre.
For å få gjennomslag for minoritetsrettigheter på alle nivåer i den norske myndighetsstrukturen bør det vedtas en egen lov om minoritetene i tråd med prinsippene i Rammekonvensjonen. Erfaringene så langt tyder på at å forankre den norske politikken i en internasjonal konvensjon ikke virker godt nok. Kommunale myndigheter forholder seg først og fremst til norske lover, ikke til internasjonale konvensjoner.
(2) Kunnskap og bevisstgjøring om minoritetenes status og rettigheter må formidles til hele befolkningen så langt som mulig. Her har skolen en viktig oppgave i samarbeid med organisasjoner og enkeltpersoner fra minoritetene. Organisasjoner som arbeider mot rasisme og hatefulle ytringer, kan også spille en viktig rolle.
Sentrale myndigheter bør støtte opp om minoritetenes status ved handlingsplaner mot hatefulle ytringer og diskriminering. Det er gledelig at regjeringen vil arbeide med en ny handlingsplan mot antisemittisme, men den bør også utarbeide en generell handlingsplan mot hatefulle ytringer med søkelys på de nasjonale minoritetenes situasjon.
Til syvende og sist handler disse to punktene om å gjøre både samfunnet og myndigheter «vant» til fullt ut å akseptere og støtte de rettighetene minoritetene har fått anerkjennelse for. En slik prosess vil koste noe. Men det er viktig å huske at den største kostnaden bæres av personer som tilhører minoritetene. Når de blir mer synlige og flinkere til å gjøre bruk av sine rettigheter tyder mye på at de også blir mer utsatte. Derfor er tiltak langs en tredje akse nødvendig.
(3) Det er behov for et lavterskeltilbud på nett for å «melde fra om opplevd eller observert hatprat/hets, uavhengig av om de konkrete hendelsene er politianmeldt», slik Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har anbefalt. Tiltaket er viktig av flere grunner, både for å hjelpe ofre for hatefulle ytringer med å finne rette instans å klage til, men også for å skape bedre oversikt over omfanget. Ifølge NIMs undersøkelse er det «svært høye mørketall knyttet til omfanget av hatprat/hets mot samer og nasjonale minoriteter». Svært få av de som blir utsatt for slike hatefulle ytringer klager på det, og få av de som observerer det griper inn.
I tillegg bør politiet prioritere å etterforske saker som faller innen straffelovens bestemmelser. Politiet har flere virkemidler, som politiets nettpatrulje, men profilerte saker for domstolene vil sende et sterkt signal om at særlig skadelige ytringer er straffbare. Det kan dreie seg om hatefulle ytringer, trusler, å oppfordre til straffbare handlinger eller ytringer som er ment for å skremme, plage eller personforfølge.
Ytringsfriheten står – og bør stå – sterkt i Norge. Men den er ikke – og bør ikke være – absolutt. Lovhjemler som ikke blir brukt selv om sakene de kunne brukes på finnes undergraver lovens kraft som oppdrager, forebygger og irettesetter.