2. De nasjonale minoritetene
Norge anerkjenner fem nasjonale minoriteter: jøder, kvener, romer (tidligere kalt sigøynere), romanifolk/tatere (ofte kalt reisende) og skogfinner. Denne anerkjennelsen ble uttrykt fra regjeringens side i 1999 da Norge sluttet seg til (ratifiserte) Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I tillegg kommer samene, som er anerkjent som urfolk.
Ved å slutte seg til Rammekonvensjonen og andre menneskerettighetskonvensjoner har Norge forpliktet seg til å gjennomføre en inkluderende og støttende politikk for minoritetene. Ulike regjeringer har lagt frem stortingsmeldinger om hvordan de vil styrke deres språk og kultur og hindre at de blir hetset og diskriminert.
Men fortsatt er uvitenhet om de nasjonale minoritetene og deres rettigheter utbredt, både i befolkningen og blant myndigheter. Det finnes negative holdninger til deres kultur og levesett og opplevd diskriminering. Talemåter er i omløp som signaliserer en nedvurderende holdning. Mange er forsiktige på sosiale medier fordi de har erfart at hatefulle ytringer og hets sitter løsere der enn ellers.
Men det er også et viktig funn i denne rapporten at personer som tilhører minoritetene blir møtt med nysgjerrighet og interesse når deres kulturelle identitet blir kjent. Det gir grunn til håp om en bedre fremtid.
I dette kapitlet presenter vi gruppene og beskriver noen hovedproblemer som medlemmer av dem har pekt på i samtaler vi har hatt med dem.
Jødene
Fra 1814 til 1851 inneholdt grunnloven et forbud mot at jøder kunne komme inn i landet. Innvandring fra Øst-Europa (særlig Russland) førte til at det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble etablert jødiske miljøer i Oslo og Trondheim, og i mindre målestokk i Bergen og Kristiansund. I 1940 bodde det om lag 2100 jøder i Norge, inkludert 350-400 flyktninger. Holocaust rammet jødene i Norge hardt; nesten en tredjedel ble drept og mange flyktet. Nordmenn som medvirket til deportasjon av jøder til tyske konsentrasjonsleirer gikk stort sett fri etter krigen.
Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange jøder som bor i Norge i dag, men et anslag er 1500. Den jødiske identiteten kan knyttes både til kultur, tradisjon, historie og religion. Noen blir jøde ved å omvende seg til jødedommen mens andre er født av en jødisk mor. De fleste jøder i Norge feirer de religiøse høytidene der samling av familien og opprettholdelse av gamle tradisjoner er viktig.
Det finnes jødiske menigheter både i Oslo og Trondheim, med rundt 700 og 150 medlemmer. I tillegg finnes det jødiske museer i begge byer og et jødisk bo- og seniorsenter for eldre jøder fra hele landet i Oslo.
Jødene kommer opprinnelig fra Midtøsten, men bor i dag spredt over store deler av verden. Om lag tre fjerdedeler av Israels befolkning på i underkant 9 millioner er jøder. Det bor om lag 5,5 millioner i USA og til sammen finnes det rundt 14 millioner jøder i verden.
Antisemittisme er en samlebetegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder. Den har eksistert i ulike versjoner i Europa helt tilbake til middelalderen, og har gitt seg utslag i hatefulle ytringer, diskriminering, voldelig forfølgelse og drap. På slutten av 1800-tallet ble angrepene sterkere, og «jøden» ble fremstilt som en undergravende fiende. Kristne klisjeer om jødene (for eksempel at de drepte Jesus) ble supplert med raseideologi. På 1920-tallet vant antisemittismen også flere tilhengere i Norge, og det ble vanskelig for jødiske flyktninger å få opphold.
Den norske staten har tatt et oppgjør med den dårlige behandlingen av jødene. I 1998 vedtok Stortinget både et kollektivt og et individuelt oppgjør, blant annet med erstatninger til de som ble fratatt eiendommer under krigen. Det kollektive oppgjøret inkluderte blant annet opprettelsen av Holocaust-senteret og støtte til jødisk kultur i Norge. På Holocaustdagen 27. januar 2012 beklaget daværende statsminister Jens Stoltenberg at arrestasjon og deportasjon av jøder kunne skje på norsk jord og med aktiv deltagelse fra norske politifolk og andre nordmenn.
Som vi skal se nedenfor beskriver medlemmer av den jødiske minoriteten vi har hatt samtaler med en situasjon hvor tradisjonelle antisemittiske utsagn relativt sjelden blir hørt. Men offentlige debatter om Israel og det palestinske problemet kan føre til negative utsagn om jøder og til at jøder ansvarliggjøres for den israelske statens politikk og handlinger. Særlig gjelder dette debatter på sosiale medier.
Kvenene/norskfinnene
Kvenene/norskfinnene har kvensk/norskfinsk kulturbakgrunn og kvensk og finsk språk. De har bodd i de nordlige områdene av Norge langt tilbake i historien. De eldste skriftlige kildene som nevner dem, er fra 1500-tallet. De varierte mellom å bo ved kysten og i innlandet, og drev med fiske, jakt og jordbruk. Kjerneområdet gikk fra Bottenviken, gjennom Tornedalen og nordover til ishavet.
I første halvdel av 1700-tallet økte den kvenske befolkningen i dagens Finnmark og Troms. Det skyldtes dels befolkningsvekst i Nord-Finland og Nord-Sverige, men kriger og perioder med uår og sult bidrog også til at kvenene flyttet vestover og nordover. Norske myndigheter ønsket kvenene velkommen fordi de ønsket flere faste bosetninger i de tynt befolkede nordområdene. Grensene mellom Norge, Sverige og Finland var heller ikke fastlagt på denne tiden; det skjedde først i 1751 (Sverige) og 1826 (videre østover). Kvenene og samene jaktet og fisket i de samme områdene, og dette førte til samarbeid, men også konflikter.
Fra 1830-tallet til omkring 1900 var det ny innflytting, men nå mest knyttet til etablering av fiskeindustri, ulike typer fiske og gruvedrift som trengte arbeidskraft. I 1875 hadde antallet kvener økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkningen i Troms og 25 prosent av befolkningen i Finnmark, og hadde flertall i flere bygder, fiskevær og byer. De beholdt lenge både språk og kultur der de bodde adskilt fra etniske nordmenn.
På midten av 1800-tallet begynte de norske myndighetenes positive innstilling å endre seg som følge av nasjonalistiske, rasistiske og darwinistiske tankestrømninger, men også på grunn av en (ubegrunnet) frykt for at kvenene ikke var lojale. Finland var fra 1809 til 1917 en del av det russiske imperiet, og norske myndigheter fryktet at det ville forsøke å ta over norske områder.
Den nye politikken fikk mange negative følger. Kvener som ikke hadde norsk statsborgerskap, risikerte å bli utvist. Jordsalgsloven av 1902 sa at kun norsktalende nordmenn kunne eie land i Finnmark. De norske myndighetene unnlot å bygge veier over grensen til Finland for å hindre kontakt, og som ledd i nasjonsbyggingen ble pressen, bibliotekene og radioen pålagt å formidle norsk kultur og språk. Kvener fikk ikke ha offentlige embeter i grensestrøkene.
Det å tilhøre det kvenske folket ble skambelagt og fortiet. Internatskoler ble etablert med opplæring kun på norsk og med oppgave å drive språklig og kulturell fornorsking. Både samer og kvener var ofre for denne politikken. Fra 1870-tallet ble kvensk redusert til et hjelpespråk i kristendomsopplæringen. I 1936 ble det heller ikke lenger tillatt som hjelpespråk. Resultatet var at kvensk gikk mer og mer ut av bruk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk i grunnskolen ble først opphevet i 1980.
Fornorskingspolitikken førte til at foreldre sluttet å lære barna sine kvensk eller finsk for å beskytte dem mot diskriminering. På 1960-tallet kunne det se ut som om at den kvenske kulturen skulle bli glemt. Men fra 1970-tallet økte det internasjonale søkelyset på minoritetsfolks rettigheter, og flere interesseorganisasjoner for minoriteten ble etablert i Norge.
Norske myndigheter har i dag gått bort fra fornorskingspolitikken, og forpliktet seg til å legge til rette for at den kvenske kulturen og språkene skal overleve og videreutvikles. Kommuner som Porsanger og Storfjord har erklært seg som trespråklige og -kulturelle ved å sidestille det norske, det samiske og det kvenske. Statens vegvesen ivaretar det trespråklige i sin skilting av riksveier flere steder.
Det er usikkert hvor mange kvener som finnes i dag. Et anslag er mellom 10 000 og 15 000, men tallet kan være betydelig høyere. De bor over hele landet, men i samtalene vi har gjennomført for denne rapporten kom det frem at det særlig i Nord-Norge kan være risikofylt å fronte at man er kven fordi enkelte personer i gruppen mener at man bør «ligge lavt» med denne identiteten. Det er også konflikter med enkelte samiske miljøer som kan føre til hatefulle ytringer.
Romene
De norske romene kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet fra Øst-Europa. På 1990-tallet kom det noen rom fra Vest-Balkan som flyktninger. Da romene fikk status som nasjonal minoritet, regnet myndighetene med et antall på mellom 300 og 400 personer. Ifølge nyere anslag består gruppen av 500-700 personer. Romene har tidligere blitt omtalt som «sigøynere», og fortsatt er det mange som foretrekker å kalle seg det.
I tiden etter 1860 var grensene åpne for alle som ville slå seg ned i Norge. De første romfamiliene som kom til Norge, hadde hele Europa som reiseområde. Men de opplevde at reisingen ble stadig vanskeligere fordi mange land innførte mer restriktiv innreisepolitikk. Danmark innførte et innreiseforbud for rom i 1875 og Sverige i 1914. Selv om den norske fremmedloven av 1915 ikke nevnte ‘sigøynerne’, går det frem av forarbeidene at de skulle avvises og utvises. I fremmedloven av 1927 ble innreiseforbud for rom og andre utenlandske omstreifere uttrykkelig slått fast. Denne bestemmelsen ble først opphevet i 1956.
I 1924 gjennomførte norske myndigheter registrering av rom. Målet var å få utvist så mange som mulig, men det viste seg vanskelig siden mange var født i Norge og hadde norsk statsborgerskap og noen til og med pass. Myndighetene hevdet imidlertid at passene var ugyldige, nektet å fornye dem og erklærte at de ikke ga rett til innreise. Dette rammet grupper av norske rom som hadde oppholdt seg i Belgia, men måtte forlate landet på grunn av stadig mer restriktiv politikk der. 68 personer, deriblant mange barn, ble nektet å komme tilbake til Norge i 1934 selv om familieoverhodene hadde norsk pass og flertallet var født i Norge.
Under andre verdenskrig ble i alt 66 norske rom sendt til tyske konsentrasjonsleirer, hvorav bare fire overlevde. Da de få som overlevde forsøkte å komme tilbake til Norge ble de først nektet. Fra midten av 1950-tallet ble denne politikken endret, og de fleste som hadde rett til norsk statsborgerskap fikk dette innvilget.
Fra 1960-tallet iverksatte norske myndigheter tiltak for å bedre sosiale forhold, sysselsetting, undervisning og helse blant romene. Oslo kommune hadde en egen avdeling for sigøynersaker fra 1973 til 1990. Etter kritikk for manglende resultater ble imidlertid særordninger for rom heretter avviklet. Resultatet ble at tilliten mellom rom og myndighetene, og kompetanse både hos rom og medarbeidere i offentlige etater raskt ble borte. Ifølge undersøkelser ble levekårene verre for rom bosatt i Oslo i det første tiåret på 2000-tallet. De sliter med diskriminering, fattigdom, rusproblemer, manglende utdanning og yrkesmuligheter, kulturoppløsning og boligproblemer.
Etter at rom fikk status som nasjonal minoritet, innvarslet St.meld. nr. 15 (2000-2001) fra desember 2000 flere nye tiltak for å styrke rettighetene til gruppen, blant annet tilskuddsordninger for å fremme organisering og skolegang.
I samtaler med medlemmer av gruppen kom det frem at det fortsatt er betydelige problemer knyttet til diskriminering og mangel på tillit. Tilreisende romer fra Romania som begynte å komme på 2010-tallet, og som livnærer seg ved gatesalg, flaskesamling og tigging, har bidratt til at negative oppfatninger av gruppen har blitt spredd. Selv om forskere dokumenterte at et stort flertall ikke begår kriminalitet, møter mange romer slike fordommer.
Romanifolket/taterne
Allerede blant de første offentlige nedtegnelsene fra 1500-tallet som omhandler romanifolket/tatere, blir de beskrevet som et problem for det norske samfunnet. Men samtidig finnes det mange beretninger om et godt forhold mellom romanifolk og fastboende bønder. De hadde særlige ferdigheter og roller i det norske bondesamfunnet som gjorde dem verdifulle.
Mange forskere mener at romer og romanifolk har samme opprinnelse i Nord-India, selv om gruppene i dag er nokså forskjellige. Én teori går ut på at romanifolket egentlig stammer fra romer som kom til Norden på 1500-tallet. De har så gjennomgått store språklige og kulturelle endringer, blant annet på grunn av at mange giftet seg med majoritetsbefolkningen, både fastboende og lokale omvandrende grupper. Ifølge denne teorien er romanifolket egentlig romere som har tilpasset seg livet i de nordiske landene gjennom 500 års tilhørighet her. En alternativ sosialhistorisk teori hevder at romanifolket har en innenlandsk eller nordisk opprinnelse. De er da etterkommere etter utstøtte grupper fra bondesamfunnet som utviklet en omvandrende livsform. I dag er varianter av den førstnevnte teorien nær enerådende.
Det var først på andre halvdel av 1800-tallet at norske myndigheter utviklet en systematisk politikk for å gjøre slutt på taternes levemåte. De ville sette en stopper for folkets omreisende livsform og en kultur som ble oppfattet som mindreverdig og skadelig. Slike negative holdninger har preget norske myndighetspersoners syn på romanifolket opp til vår tid.
Taternes livsform og kulturelle særtrekk ble fordømt og tendensiøst beskrevet, både av Norsk misjon blant hjemløse, som fra slutten av 1800-tallet spilte en viktig rolle i utøvelsen av politikken overfor romanifolket, og av lokale myndigheter. Det var blant annet en utbredt forestilling om at taterne var sky og tilbakeholdne. Reisingen ble oppfattet som en del av “taterblodet”, til tross for at dette ble tilbakevist fra vitenskapelig hold. Ekspertenes påstand om at taternes barn var mindre intelligente hadde også innflytelse på forståelsen av gruppen.
Politikken var preget av teologen og samfunnsviteren Eilert Sundts (1817-1875) synspunkter om at hovedmålsettingen måtte være å få de reisende til å bosette seg og ta vanlig arbeid. Det ble fra 1855 opprettet et eget fond for “Forbedring av Taternes og andre daglige Omstreiferes Kaar”. Midlene skulle brukes til å fremme bosetting og assimilering av romanifolket. Denne politikken mislyktes i stor grad i å få romanifolket til å slutte å reise og fra 1869 ble ansvaret for arbeidet med de reisende overført til Kirkedepartementet. Fra 1897 ble arbeidet med “omstreiferproblemet” håndtert av den kristne Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, i 1935 omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse.
Romanifolket opplevde helt frem til 1980-tallet en hard politikk rettet mot å utrydde deres seminomadiske kultur, blant annet ved tvangssterilisering, fjerning av barn fra romanifamilier og plassering på barnehjem eller i etnisk norske fosterfamilier og ved tvangsplassering av romanifamilier i Svanviken arbeiderkoloni.
Fra 1914 fikk såkalte Vergeråd ansvaret for formelt å frakjenne omsorgsretten for barna. Misjonen hadde det praktiske ansvaret for å plassere dem på barnehjem eller hos fosterforeldre. Misjonens virksomhet strakk seg fram til 1989, da romanifolk-bevilgningene fra regjeringen stoppet. Begrunnelsen var da at romanifolket skulle behandles likt med andre i Norge. I alt ble minst 1500 barn fjernet fra foreldrene, sannsynligvis en god del flere. Etter å ha gjennomgått Misjonens arkiver, konkluderte historikeren Per Haave med at de indikerte at totalt 5129 personer med tilknytning til romanifolket hadde blitt født i tidsrommet 1900–1959. 1500 bortplasserte (i barne- eller fosterhjem) omfatter da nesten 30 prosent av barna. Et så høyt tall er ikke kjent for noen annen gruppe i Norge.
Også i forhold til voksne ble det satt i verk inngripende tiltak, som anbringelse i arbeidskoloni, forbud mot å snakke romanispråket eller å snakke om “lyse minner fra glade vandredager”. Under en stor del av 1900-tallet ble sterilisering brukt til å begrense folkegruppens fruktbarhet og reproduksjon. Det er anslått at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930-tallet til slutten av 1970-tallet. Noen lot seg sterilisere «frivillig» under trusler om å bli fratatt barna. Blant de som bodde på Svanviken arbeidskoloni ble nær 40 prosent av mødrene sterilisert i tidsrommet 1949–1970. Praksisen med sterilisering ble tilskyndet av overlege Johan Scharffenberg (1869-1965) som så på romanifolket som en mindreverdig rase.
Fra 1980-tallet av endret politikken seg gradvis, blant annet ved at særordninger for romanifolket ble opphevet og Misjonen mistet sin posisjon som ansvarlig for å gjennomføre tiltakene. Men det er liten tvil om at på grunn av de inngripende tiltakene og de nedsettende holdningene som ledsaget dem, vil det ta lang tid å bygge tillit til myndighetene i folkegruppen. Det finnes ingen offisiell tall for hvor mange som regner seg som medlem av gruppen i dag, men et anslag er at det finnes et sted mellom 4 000 og 10 000.
Romanifolkets livsform har historisk vært preget av en reisende tilværelse i familiegrupper. De har vært aktive innenfor en rekke håndverk, tatt seg av hester og drevet omfattende handelsvirksomhet. På 1900-tallet har romanikulturen fulgt de teknologiske og markedsmessige endringene. Bruken av båt på Vest- og Sørlandet opphørte stort sett i 1950-åra. I 1951 ble det forbudt for omvandrende mennesker å bruke hest og mange romanifolk gikk raskt over til å bruke bil. De fleste er i dag bofaste, men noen reiser med handel og håndverk i sommerhalvåret. Nye næringsveier er taktekking, maler- og blikkenslagerarbeid og skrap- og antikvitetshandel. Romanifolk finnes i dag i alle typer yrker og et økende antall tar høyere utdanning. Men et typisk trekk er fortsatt at mange arbeider som selvstendig næringsdrivende.
Historien om norske myndigheters forsøk på å assimilere romanifolket er sannsynligvis bedre belyst enn tilsvarende historier til de andre minoritetene. I 2009 la Helsingforskomiteen fram en rapport om behandlingen av romanifolket i Norge. Rapporten pekte på at det hadde foregått grunnleggende menneskerettighetsbrudd og ba om at myndighetene etablerte en «sannhetskommisjon» for videre granskning. Etter initiativ fra representanter for romanifolket og Helsingforskomiteen ble et offentlig utvalg etablert i 2011 for å undersøke politikken overfor romanifolket fra 1850 og framover, beskrive dagens situasjon og foreslå tiltak for å forbedre denne.
Utvalget, som ble ledet av menneskerettighetseksperten Asbjørn Eide og senere av tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, la fram sin rapport i juni 2015. Den konkluderte med at assimileringspolitikken hadde vært feilslått og nedbrytende. Den kom til uttrykk gjennom lover og forordninger «som til dels hadde et diskriminerende formål og en klart diskriminerende virkning». Den sier også at Europarådets anbefalinger ikke hadde blitt fulgt opp på en tilstrekkelig måte, blant annet når det gjaldt å bekjempe diskriminering og tiltak for å videreføre kultur og språk. Erstatnings- og oppreisningsordningene burde forbedres.
I samtalene vi har hatt med medlemmer av romanifolket kom det frem at det fortsatt er et problem med diskriminering og sjikane, blant annet på enkelte campingplasser og på sosiale medier. Politiet bidrar ikke alltid på en nøytral måte til å løse konflikter hvor romanifolk er involvert. Mange unge føler en sorg over å ha mistet kulturen og språket. Men det har vært en positiv utvikling innad i gruppen, med mindre konfliktnivå knyttet til organisering, synliggjøring og arbeid for å ta vare på å utvikle kulturen og språket. Fortsatt er det imidlertid mange som ønsker å holde skjult at de tilhører romanifolket for å unngå at barna blir mobbet på skolen eller får andre problemer.
Skogfinnene
Skogfinnene kommer opprinnelig fra området Savolaks i Midt-Finland. Derfra spredte de seg på 1600-tallet til Sverige og Norge. I Norge bosatte de seg på Østlandet, og med en konsentrasjon i Finnskogene i Hedmark fylke. Her var det skog hvor de kunne drive sitt særegne svedjebruk. Det gikk ut på at de dyrket rug og andre matvekster på nybrente skogsområder. De felte trærne og lot dem tørke et par år før de brant dem og sådde i den næringsrike asken. Det gav meget gode avlinger, men de brukte området bare i en begrenset periode. Så overlot de det til naturlig gjenvekst og ryddet nye områder.
Metoden krevde derfor store landområder, og det førte til at skogfinner kunne komme i konflikt med bønder som drev med tradisjonelt jord- og skogbruk. Svedjebruket gikk derfor gradvis ut av bruk på 1800-tallet.
I tillegg til svedjebruket hadde skogfinnene en rekke andre kulturtradisjoner som skilte seg fra norsk kultur. De bodde i ‘røykstuer’, som ble varmet opp med såkalte ‘røykovner’ uten skorstein og som var svært varmeeffektive. Hver gård hadde røykbadstue og mange hadde såkalte rier, det vil si hus for å tørke rugavlingene. Skogfinnene var opptatt av å utnytte skogens ressurser fullt ut, blant annet ved å flette bjørkenever for å lage ryggsekker, sko og andre bruksgjenstander. De hadde også særegne mattradisjoner og en rik sangtradisjon med røtter i gammel finsk runesang.
Siden både kvener og skogfinner har finsk opphav, har de to gruppene tidligere ofte blitt slått sammen. Det bidro til å usynliggjøre skogfinnene selv om de har sin egen historie i Norge. I dag bor skogfinner over det meste av Østlandet og også i andre deler av landet. Det finnes «noen hundre personer» som definerer seg som skogfinner.
Skogfinnene snakket opprinnelig en finsk 1600-tallsdialekt fra Savolaks. Etter at de forlot Finland, bevarte de språket slik som det var da de utvandret. For å kunne snakke med den norske befolkningen lærte de seg også norsk og ble dermed to-språklige. Helt fram til langt inn på 1900-tallet ble det snakket skogfinsk på Finnskogen, men så døde språket ut. Viktige årsaker var at barna måtte snakke norsk på skolen og at kirken kun brukte norsk.
Skogfinnene ble, som kvenene, utsatt for en streng fornorskingspolitikk, men ikke for like harde assimileringstiltak som romanifolket (fratakelse av barn og tvangssterilisering). I 1820-åra forsøkte de å fremme ønsker til myndighetene om tiltak innenfor religionsundervisning, kirke, undervisning og økonomi for å ta vare på sin kultur. Alle ønsker ble avvist, i første rekke av politiske grunner. Regjeringen i Stockholm fryktet at konsekvensene kunne bli finsk separatisme i grenseområdene.
Tidlig på 1900-tallet var skogfinnene gjenstand for rasebiologiske undersøkelser: «forskerne» gikk fra hus til hus i Finnskogene, hvor skogfinner måtte kle seg nakne, bli målt og klassifisert.
I dag lever bare rester av det skogfinske språket videre i enkeltord som fortsatt er i bruk på Finnskogen. I tillegg finnes det hundrevis av skogfinske stedsnavn. Mange finske personnavn er også i bruk, og noen tar tilbake finske etternavn.
I samtaler med medlemmer av gruppen kom det frem at hatefulle ytringer og hets i dag ikke oppleves som et stort problem. I tidligere tider kunne dette være tilfelle, men ikke nå. Det har imidlertid vært et betydelig konfliktnivå med norske myndigheter knyttet til Skogfinsk museum når det gjelder ressurser og organisering.