1. Hvilken skade gjør hatefulle ytringer?
Hat mot minoriteter kan komme til uttrykk på mange måter. I denne rapporten er det verbale ytringer vi er opptatt av, selv om kroppsspråk, bilder og kunstneriske uttrykk også kan uttrykke hat. Det er særlig alvorlig når hatefulle ytringer fører til diskriminering eller vold. Et viktig argument i debatten om hvilke hatefulle ytringer eller hets som bør forbys, er nettopp at noen av dem kan føre til at personer blir utsatt for slike overgrep. Men andre kanskje mer subtile ytringer kan også gjøre stor skade ved at de fører til at personer mister selvtillit, slutter å engasjere seg og trekker seg ut av samfunnet.
Vi setter søkelys på hatefulle ytringer som rammer personer i de nasjonale minoritetene. Dessverre er problemet med hatefulle ytringer mye større i dagens Norge. For eksempel er kvinnelige politikere, personer som engasjerer seg mot gjengvold og de som engasjerer seg i offentlige debatter på sosiale medier utsatt. Kvinner er generelt mer utsatt enn menn, og menn kommer med flere hatefulle ytringer enn kvinner. Mange av de som deltar i debatter på Facebook, har opplevd å få nedsettende eller krenkende kommentarer rettet mot seg. Yngre ser ut til å være mer utsatt enn eldre, men oppgir også oftere at de selv har kommet med krenkende ytringer. Mange opplever hat og hets på bakgrunn av hudfarge, etnisitet eller nasjonalitet.
Selv om problemet angår mange i det norske samfunnet, er det grunn til å tro at personer som tilhører de nasjonale minoritetene er særlig sårbare. Det skyldes deres historie i Norge, hvor de ofte ble utstøtt, diskriminert og utsatt for assimilerende tiltak fra myndighetenes side. Den historiske arven gjør at de kan ha «mindre å gå på» og at negative holdninger mot dem lever videre i befolkningen. Det er derfor ekstra viktig å bekjempe hatefulle ytringer mot dem.
Men hva er hat? Er det ikke litt overdrevet å snakke om «hat mot minoriteter» i dagens Norge? Det kan nok finnes motvilje, fordommer, negative stereotypier og nedsettende holdninger – det vil mange være enig i – men hat mot minoriteter? Går vi til ordbøkene blir hat definert som varig og sterk motvilje mot noen. Hatet er ikke fornuftsstyrt og ikke nødvendigvis en reaksjon på en tidligere urett, men kan være en blanding av negative følelser som «avsky og forakt, svik og skuffelse».
Filosofen Knud E. Løgstrup (1905-1981) legger til at det nok kan være grunner til hatet, men de kommer fort i bakgrunnen. En fortidig urett kan være startskuddet, men så lever ofte hatet sitt eget liv. ‘Hatet’ mangler vilje til kommunikasjon og et oppgjør som kunne rense luften. Vrede og sinne uttrykker seg i oppgjør og utbrudd, mens hatet kretser om den andre, uten vilje til å finne ut av det.
«Det oprindelige konfliktstof mister mere og mere sin betydning. Det reduceres til bare brændstof for hadet, der også kan hente det alle mulige andre steder. Alt hva den anden gør og er, nærer hadet. Hadets forhold til dets «materiale» ender ret snart med at blive rent tilfældigt. Der er ingen sag mere mellem parterne. Den anden skal tilintetgøres.»
Det betyr ikke at den som hater er ute av stand til å gi en begrunnelse. Vedkommende vil som regel kunne henvise til grunner som at den man hater ikke er til å stole på, han eller hun har tidligere sviktet, løyet og lurt en, eller representerer verdier og holdninger som ødelegger samfunnet.
I møtet med minoriteter – som kan være grupper av samfunnet som skiller seg ut ved etnisitet, språk, kultur, nasjonalitet, seksuell legning, kjønnsidentitet, religion eller ideologi – kan hatet ta på seg «en representativ oppgave». Man hater på vegne av samfunnet eller grupper som på en eller annen måte føler seg truet av den eller de man hater. Hatet kan også være uttrykk for avmakt, som også kan være kilde til destruktiv adferd og angrep.
Mens sinne, vrede og skuffelse kan avsluttes i et utbrudd eller oppgjør, så lever hatet ofte sitt eget destruktive liv. Det kan være vanskelig å overvinne, men ikke umulig. Konfrontasjon og oppgjør er en vei. Konfliktstoffet som tross alt er der, må komme til ordet. Hatet må avkles, og det kan skje gjennom personlige møter, opplysning og refleksjon.
Konfliktstoffet i forhold til de nasjonale minoritetene i Norge er blant annet historiske og feilaktige forestillinger om at de utgjorde en trussel mot norsk sikkerhet, slik som personer av finsk opprinnelse og samene. Andre forestillinger var at romer og romanifolk ikke var i stand til å leve i et moderne samfunn, at de var upålitelige, hadde en hedensk og usivilisert kultur eller at de rett og slett var mindre intelligente.
Jødene har vært gjenstand for en rekke påstander om at de utgjør en trussel mot samfunnets religion, kultur, politikk og økonomi. Grunnlovens tidligere innreiseforbud for jødene ble blant annet begrunnet med at «jødene var grådige, for mektige, for dyktige innen handel, at deres mål var verdensherredømme, og at deres tro ikke lot seg forene med Grunnloven».
En omfattende undersøkelse foretatt av EUs kontor for grunnleggende rettigheter (FRA) i 2018 viser at blant de over 16 500 jødene som svarte om opplevd antisemittisme i dagens EU, var de mest utbredte beskyldningene at:
- «Israelere oppfører seg som nazister mot palestinere» (51 %)
- «Jøder har for mye makt» (43 %)
- «Jøder utnytter Holocaust-offerstatusen til sine egne formål» (35 %)
Slike uttalelser er særlig utbredt i sosiale medier, etterfulgt av andre medier og ved politiske arrangementer. Undersøkelsen viser at selv om nye forestillinger er kommet til, knyttet til konflikten mellom Israel og palestinerne, lever også noen av de gamle stereotypiene videre.
Det er ingen tvil om at politikken med å assimilere minoritetene i Norge til langt inn i etterkrigstiden var rasistisk motivert. Tankegangen var at personer som tilhørte en av minoritetene bare kunne bli reddet ved å gjøre vedkommende så «norsk» som mulig.
Generelt omfatter ‘rasisme’ praksis eller meninger som deler mennesker inn i separate biologiske grupper. ‘Rasisten’ mener at det er en årsakssammenheng mellom nedarvede fysiske trekk og personlighet, intellekt, moral, kultur og adferd. Påstanden er at noen raser rett og slett er overlegne og mer verdifulle enn andre.
Rasistiske ideer var til stede i forsøkene på å legitimere assimileringspolitikken overfor minoritetene på 1900-tallet, særlig når det gjelder romanifolket og samene, og i mindre grad folk av finsk opprinnelse (kvener, skogfinner). Ifølge disse ideene ble samene og romanifolket «hjulpet» ved å kvitte seg med sine språk, religioner, klesstiler eller andre kulturelle trekk som signaliserte minoritetsidentitet. I stedet fikk de tilgang til en «blomstrende og overlegen» norsk kultur.
Når det gjaldt fornorskningen av kvenene/norskfinnene, var bakgrunnen heller en kombinasjon av utdanningspolitiske ambisjoner, nasjonsbygging, samt et ønske om sterkere grensesikkerhet i nord. Konsentrasjonen av kvener i landsbyer og småbyer nær den finske grensen ble sett på som et sikkerhetsproblem fra 1800-tallet og fram til andre verdenskrig. Kvenenes lojalitet til den norske stat, og til en viss grad samenes, ble satt under tvil. I denne sammenheng var fornorskningen et verktøy for å forsvare norsk territorium.
Norge valgte hovedsakelig å forsvare sin territorielle integritet med kulturelle og religiøse virkemidler, som å reise kirker og symboler på norsk kultur for å øke synlighet og tilstedeværelse i omtvistede områder. Siden noen av samene fulgte reinen sin over landegrensene, undergravde de etter myndighetenes syn bestrebelsene på å sikre territoriet til Norges nordligste fylke.
I løpet av 1900-tallet, og særlig etter andre verdenskrig, trakk Finnmark stadig til seg mer økonomiske investeringer. Det ble bygget vannkraftverk og etablert gruver og annen økonomisk virksomhet som økte presset på tradisjonelle territorier for reindrift. Aktuelle eksempler er utvikling av vindmølleparker, som kan innebære store inngrep i samiske reinområder. Slike konflikter mellom samiske og private eller statlige økonomiske interesser har en lang historie og har bidratt til å legitimere fornorskingspolitikk.
Til forskjellige tider var det ulike syn på om det var gjennomførbart å assimilere minoritetene. Noen mente at gruppene ikke var intellektuelt eller moralsk i stand til å bli en del av norsk kultur på grunn av deres påståtte «mindreverdige biologiske egenskaper». Særlig i mellomkrigstiden stod slike tanker sterkt, og resulterte i forslag om å tvangssterilisere alle medlemmer av romanifolket.
Romanifolket ble ofte fremstilt som sosialt og intellektuelt mindreverdig; til tider ble slike karakteristikker også brukt om samene. Andre ganger var det samenes «hedenske» religion og «usiviliserte» livsstil som var grunnlag for fornorsknings- eller assimileringspolitikken.
Fra slutten av 1800-tallet var det sterke bevegelser i Norge for å øke beskyttelsen av sosialt vanskeligstilte barn, blant annet ved å sørge for deres utdanning og at de ble rettskafne og hardtarbeidende. Norge var blant de første statene i verden som hadde et offentlig barnevern. Men ideer om å beskytte barn, for deres eget og for samfunnets beste, smeltet ofte sammen med nedsettende oppfatninger om minoriteter. Som i Australia, Canada og New Zealand ble tiltak rettet mot barn og familier en del av politikken for å legge til rette for assimilering av minoriteter.
Blant eliter og store deler av befolkningen rådde et syn om at folket i den unge norske staten skulle være så enhetlig som mulig. Denne ideologien tok sikte på å påtvinge den protestantiske kristentroen, norsk kultur og sterk lojalitet overfor staten. I motsetning til samer og kvener som bodde i nord, ble romanifolket aldri sett på som et sikkerhetsproblem. De ble imidlertid sett på som en trussel mot å nå målet om et enhetlig samfunn.
På denne måten ble det å ta vare på romanibarn et middel til å undertrykke romanikulturen og legge til rette for assimilering. Tilsvarende hadde det noe mindre inngripende internatskolesystemet i Finnmark som mål å svekke båndene mellom barna og deres samiske familie og kultur, og overføre dem til norsk språk og kultur.
Selv om den norske staten siden 1980-tallet har tatt et oppgjør med politikken om å assimilere minoritetene, kan denne politikken fortsatt bidra til å opprettholde hat og fordommer.
For det første bidro den over tid til å forsterke eller skape negative bilder av personer som tilhørte minoritetene. Ikke fordi de hadde gjort noe galt, men fordi de tilhørte en gruppe som ble gitt mange negative merkelapper for å begrunne politikken. Disse negative merkelappene kan fortsatt være bensin på hatets bål.
For det andre førte politikken til sosiale og økonomiske problemer blant gruppene som kan brukes mot dem. Ifølge sluttrapporten til Vollebæk-utvalget, «Assimilering og motstand», har mange romanifolk
«en sterk mistillit til, og i noen tilfeller frykt for, norske myndigheter. Mistilliten er knyttet til tidligere overgrep og assimileringspolitikken. Denne går i arv til nye generasjoner, og blir også vedlikeholdt gjennom fortsatt diskriminering og negative holdninger til minoritetsgruppen i dag. Den bidrar slik til at også mange unge som ikke selv ble utsatt for assimileringspolitikken, opplever at de står på siden av storsamfunnet. …
Utvalgets undersøkelser av to generasjoner som ble utsatt for Misjonens assimileringstiltak, viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå. Her finner man i tillegg et betydelig lavere utdanningsnivå enn i befolkningen generelt. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksomheten som ble ført, var skadelig for gruppen som helhet og for enkeltpersoner som ble berørt. Tateres/romanifolks tilgang til offentlige tjenester er svekket på grunn av mistilliten de har til offentlige myndigheter, og mangelen på forståelse for tateres/romanifolks spesielle historie og erfaringer hos offentlige instanser.»
Virkningene av fortidens assimilering kan være at utdanningsnivå, sosiale forhold og andre levekårsindikatorer kan være lavere for gruppen enn for gjennomsnittet i befolkningen. Dermed kan noen feilaktig tolke det slik at den tidligere mistilliten til gruppen ikke var ubegrunnet: de var og er snyltere og NAV-klienter.
For det tredje finnes det mange eksempler på at overgriperen underbygger sitt hat ved å snu overgripssituasjonen på hodet. En underliggende forestilling kan være at «dere var nok selv skyld i at vi så ned på dere, hatet dere og straffet dere, fordi dere ikke oppførte dere, tenkte og handlet slik dere burde.» Selv om regjeringen ved flere anledninger har bedt minoritetene om unnskyldning for fortidig urett på vegne av staten, betyr det ikke at det er konsensus i hele befolkningen om at det var staten og folkeflertallet som hadde «skylden». Oppfatninger om at «de fikk som fortjent», kan være seiglivede.
Noen vil kanskje innvende at, ja kanskje finnes det fortsatt et hat mot minoriteter i Norge, men er det egentlig så farlig. Vi har jo ordninger og støttetiltak som gjør at alle langt på vei kan realisere sine drømmer. At man risikerer å få høre noen hatefulle ytringer trenger ikke å være så skremmende. Ingen bør la seg stanse av det.
Men da glemmer man hvor skadelige ytringer kan være, både for den enkelte og for det «klima» de skaper i samfunnet. De kan bidra til å stanse både drømmer, karriere og underminere helse og lykke. Ofte kan frykten for å bli møtt med hatefulle ytringer og trakassering være nok til å stoppe personer fra å ytre seg.
Få har sammenfattet budskapet i ytringer av hat bedre enn den australske filosofen Jeremy Waldron:
«Ikke la deg lure til å tro at du er velkommen her. Samfunnet rundt deg kan virke gjestfritt og ikke-diskriminerende, men sannheten er at du ikke er ønsket, og du og familiene dine vil bli skutt, ekskludert, slått og drevet ut, når vi kan slippe unna med det. Vi må kanskje holde en lav profil akkurat nå. Men ikke bli for komfortabel. Husk hva som har skjedd med deg og din type tidligere. Vær redd.»
Som vi skal se, er ikke budskapet alltid at de som blir angrepet må stikke. I den norske assimilasjonshistorien var budskapet ofte (men ikke alltid) at du kan få bli her, men da må du bli som «oss». Det er en opplevelse som fortsatt er utbredt, og som skaper en frykt for å bli «outet» og som kan gi seg utslag i utsagn som, «jeg er stolt av kulturen min, men jeg vil ikke at noen der ute skal vite at jeg tilhører en nasjonal minoritet.»
Menneskerettigheter mot hat
Menneskerettighetene tar hat mot grupper og enkeltindivider på stort alvor. Hat kan på ulike vis hindre oppfyllelsen av menneskerettighetene. Ikke minst når det blir oppmuntret av myndighetene, eller hvis de ikke stopper det. For å bekjempe hat foreskriver menneskerettighetene en rekke virkemidler.
Hatefulle ytringer kan være så alvorlige at de bør forbys, slik Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR, 1966) forplikter statene til å gjøre. De skal forby ved lov «[e]nhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, …»
Den internasjonale konvensjonen mot rasediskriminering (ICERD, 1965) forplikter statene til å «erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister.»
Definisjonen av hatefulle ytringer som ligger til grunn for disse internasjonale bestemmelsene, omfatter utsagn som oppfordrer til diskriminering, fiendtlighet eller vold. Mange stater har vedtatt lover mot hatefulle ytringer, som også fremhever slike oppfordringer. Kanadisk lov forbyr offentlige uttalelser som oppfordrer til «hat mot enhver identifiserbar gruppe der slik oppvigling sannsynligvis vil føre til et brudd på freden», mens dansk lov forbyr uttalelser «hvorved en gruppe mennesker blir truet, hånet eller nedverdiget ...».
Norsk lov forbyr både rasistisk trakassering og diskriminerende og hatefulle ytringer. Forbudet omfatter å true eller håne noen, fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av personens hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller -uttrykk eller nedsatt funksjonsevne. Ytringene må være rettet mot bestemte personer for at de skal være straffbare og fremsettes i andres nærvær.
Å forstå effekten av hatefulle ytringer handler som nevnt ikke bare om å kjenne dens juridiske elementer og hva som vil kunne føre til fellende dom i en domstol. Et like viktig spørsmål er: hva er hensikten med og effekten av ytringer som angriper menneskeverdet eller oppfordrer til diskriminering, fiendtlighet eller vold mot visse grupper?
Slagord som «vi stoler ikke på muslimer», «muslimer er i ferd med å overta landet vårt, og de er til og med forberedt på å bruke vold for å nå det målet», eller «muslimer er fulle av hat, vold og drap og er ute av stand til å leve fredelig blant ikke-muslimer» har åpenbart til hensikt å mobilisere handlinger for «å forsvare» samfunnet mot muslimer. Det underliggende budskapet kan oppsummeres som «de skal ikke føle seg trygge her, de hører ikke til, de fortjener ikke de samme rettighetene som oss, og det er best de drar».
Diskusjoner om hvordan man skal reagere på hatytringer kan starte fra to motstridende antakelser. Enten kan man argumentere for at så skremmende som det kan være for de som blir angrepet, så handler hatytringer hovedsakelig om mennesker som trenger å uttrykke sine frustrasjoner og forvrengte syn på visse grupper i samfunnet.
Eller argumentasjonen kan, mer overbevisende, ta utgangspunkt i at hatytringer i hovedsak handler om å samle støtte til handlinger som har til hensikt å drive bestemte personer bort eller true dem på en slik måte at de trekker seg ut av samfunnet og blir usynlige.
Slik vi i Helsingforskomitéen forstår det menneskerettslige vernet mot hatytringer ligger det nærmest denne andre linjen. Hatytringer kan utgjøre en så alvorlig trussel at de må straffes. Men selv om ytringene ikke er så grove at de blir rammet av loven, må myndighetene innføre tiltak for å beskytte ofrene og gjøre det de kan for å minske forekomsten av dem. De må bekjempe både ytringene og de fordommene som bidrar til dem. Samtidig må de respektere ytringsfriheten som gir vidt spillerom for hva vi kan si i et fritt og demokratisk samfunn. Menneskerettighetene inkluderer retten til å gå for langt når vi ytrer oss.
Akkurat hvor grensen går, avhenger blant annet av hvor omfattende problemet med hatytringer er. Vi ser ikke behov for å skjerpe lovgivningen. Vi tror ikke at kampen mot hat og hatytringer mot minoriteter i Norge vinnes bare i rettssalene, selv om det er viktig at de som begår lovbrudd blir stilt til ansvar.
Et annet viktig forbehold må nevnes. Menneskerettighetene handler om enkeltindividers rettigheter. Det gjelder også minoritetsrettigheter, hvor hvert enkelt individ selv kan velge om hun eller han vil bli identifisert som medlem av en minoritet. I enhver minoritet finnes det en rekke undergrupper, basert på kjønnsidentitet eller -uttrykk, seksuell orientering, alder, utdanning, religion og en rekke andre såkalte ‘markører’.
Disse minoritetene innenfor en minoritet har krav på beskyttelse, inkludert mot hat på grunn av for eksempel sin seksuelle orientering.